Meny

72 – EUROPAPOLITIKK

Et tett og forpliktende europeisk samarbeid er avgjørende for å løse store utfordringer som klimaendringer, tap av biologisk mangfold, flyktningkriser, terrorisme, økonomisk ulikhet og kapitalflukt. De Grønne vil føre en aktiv europapolitikk og vil styrke Norges samarbeid med EU. Vi vil bidra til mer debatt om felleseuropeiske spørsmål i Norge. 

I tiåret som kommer må klima- og naturkrisen bli et hovedtema i Norges og EUs utenrikspolitikk.  EU har bidratt sterkt til fred og samarbeid i Europa etter andre verdenskrig, og har blitt en foregangsregion for klimapolitikk i verden. Gjennom tett samarbeid med EU kan Norge bidra til at unionen tar tydelige grep for å gjennomføre det grønne skiftet. 

Samtidig opplever EU alvorlige utfordringer: svak tillit til EUs institusjoner, store økonomiske forskjeller, frykt for konsekvensene av økt innvandring og demokratisk underskudd. Vi ser autoritære utviklingstrekk og alvorlige brudd på menneskerettighetene også på vårt eget kontinent. Norge må stå sammen med demokratiske og humanitære krefter i EU og resten av Europa. Sammen med våre europeiske søsterpartier vil De Grønne arbeide for reformer i EU-systemet og i EØS-avtalen, med mål om mer innsyn, mer demokrati, mer deltakelse og bedre ivaretakelse av menneskerettigheter og klima- og miljøhensyn. Spørsmålet om et eventuelt norsk EU-medlemskap må avgjøres etter folkeavstemning.

De Grønne vil:

  1. Samarbeide tett med EU om gjennomføring av klimapolitikken, og ta initiativ til et felles mål om et fossilfritt Europa innen 2040. I påvente av tilstrekkelig ambisiøse mål på EU-nivå må Norge sette egne nasjonale utslippsmål.
  2. Bidra til, og inngå i, forpliktende overnasjonale avtaler med EU som setter mest mulig ambisiøs standard for klima, natur og ressurspolitikk i Europa. Slike avtaler bør samtidig gi rom for at enkeltland kan gjennomføre enda mer ambisiøs politikk. 
  3. Jobbe for at EUs indre marked blir et internasjonalt pionérområde for en fossilfri grønn kretsløpsøkonomi, og støtte nødvendige tiltak for å beskytte EUs økonomi i en slik omstillingsfase, herunder tollbarrierer mot klima-, natur- og ressursskadelige produkter.
  4. Støtte og samarbeide med EU om innføring av karbongrenseskatt og økonomiske og handelsbaserte sanksjoner mot land som aktivt undergraver muligheten for å innfri målene i Parisavtalen. 
  5. Etablere et program for å støtte demokrati- og menneskerettighetsarbeid i Sentral- og Øst-Europa i regi av norske og internasjonale sivilsamfunnsaktører. 
  6. Støtte videreføring av EØS-avtalen og være åpne for å bruke reservasjonsretten i avtalen, for eksempel mot direktiver som strider mot viktige klima- og miljøhensyn, eller som undergraver arbeiderrettigheter eller matsikkerhet.
  7. Være en pådriver overfor EU og allianser blant medlemslandene for å endre, unngå og forebygge EU-direktiver og -rettsakter som står i strid med klima- og miljøhensyn, arbeiderrettigheter eller andre viktige sosiale forhold.
  8. Jobbe for å øke bevissthet og engasjement om europeisk politikk og betydningen EUs beslutninger har for Norge og vurdere tettere og mer forpliktende involvering av Stortinget. 
  1. Jobbe for at Norge deltar i LIFE, EUs miljø- og klimaprogram som finansierer lokale og regionale klimatiltak og gir støtte til miljøorganisasjoner. 
  2. Arbeide for å knytte Europa sammen gjennom et velfungerende og raskt jernbanenett for å redusere fly- og veitrafikk.
  1. Jobbe for strenge, felleseuropeiske standarder for dyrevelferd og antibiotikabruk, og sikre norske primærnæringers interesser opp mot EU.
  2. Sikre at Norges energiressurser inngår i et mangfoldig og desentralisert felles kraftmarked med resten av Europa og bidrar til å erstatte forbruk av fossil energi i våre naboland, blant annet gjennom å støtte flere sjøkabler til Storbritannia og kontinentet. (likelydende punkt i kap. 8)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

  • 16.12.2020
    Forslag: Her bør det settes punktum etter «EØS-avtalen», og resten av punktet strykes. Begrunnelse: Partenes forpliktelser under EØS-avtalen fremgår primært av artiklene 99(4), 102(1) og 102(3). Det er ingen tvil om at dette er bindende forpliktelser under internasjonal lov, og ordlyden antyder ikke at partene har handlingsrom til å unndra seg disse forpliktelsene. Langt mindre er det noe som tyder på at partene skulle ha rett til å etter eget forgodtbefinnende blokkere innlemmelsen av individuelle rettsakter i avtalen (Almestad 2016: 88). Ideen om en “reservasjonsrett” har ingen støtte i hverken avtalens hensikt eller bokstav. Det er en ide som ikke er juridisk forankret, men har sitt utspring i politiske debatter internt i EØS/EFTA-landene (ibid: 94). Formålet med EØS-avtalen beskrives i forordets punkt 3. Den skal fremme “a dynamic and homogeneous European Economic Area, based on common rules and equal conditions of competition...achieved on the basis of equality and reciprocity and of an overall balance of benefits, rights and obligations for the Contracting Parties.’ Punkt 4 sier videre at partene til avtalen er “determined to provide for the fullest possible realization of the free movement of goods, persons, services and capital within the whole European Economic Area’. Disse formuleringene viser at partene har forpliktet seg til en dynamisk avtale som sørger for at det indre markedet reguleres av et enhetlig lovverk (ibid: 86). EFTA-domstolens hyppige referanser til EØS-avtalens artikkel 3, der det såkalte lojalitetsprinsippet beskrives, viser også at partene ikke bare skal gjennomføre avtalen gjennom rask implementering av EU-rettsakter, men også ved å avstå fra handlinger som kan sette dens funksjonalitet i fare (ibid: 87). Det er grunnen til at relevante rettsakter må innlemmes i avtalen raskt og uten unntak, og at EØS/EFTA-statene må gjennomføre og håndheve dem korrekt (Frommelt 2017; Fredriksen og Franklin 2015; Norberg et al. 1993). En “reservasjonsrett” ville dermed stå i direkte motsats til avtalens artikkel 3. Referanser Almestad, Knut. 2016. The Notion of ‘Opting Out’. I Carl Baudenbacher (red.) The Handbook of EEA Law. Basel: Springer, ss. 85-94. Fredriksen, Halvard Haukeland og Christian N.K. Franklin. 2015. Of Pragmatism and Principles: The EEA Agreement 20 Years On. Common Market Law Review 52(3): 629-684. Frommelt, Christian. 2017. In Search of Effective Differentiated Integration: Lessons from the European Economic Area (EEA). Upublisert doktoravhandling. Zürich: Eidgenössische Technische Hochschule. Norberg, Sven, Karin Hökborg, Martin Johansson, Dan Eliasson og Lucien Dedichen. 1993. The European Economic Area, EEA Law: A commentary on the EEA Agreement. Stockholm: CE Fritzes.